Aslak Bonde viser i sin analyse i forrige ukes utgave av Morgenbladet at trygdeskandalen reiser enda viktigere spørsmål enn hvorvidt statsråden og Nav-sjefen bør gå av. Han viser særlig til autoritetstroen hos politiet, påtalemyndigheter, advokater og domstoler som stolte på norske lover uten å sjekke EUs lovgivning.

Men problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk, og reiser enda viktigere spørsmål enn de Bonde stiller. Trygdeskandalen gir uttrykk for et delt europeisk problem, og det er smått ironisk å se at Nav og den norske regjeringens håndtering av EUs lovverk er helt europeisert.

Den europeiske sosialpolitikken forplikter ikke staten til å harmonisere egen sosialpolitikk med EUs lovverk, men krever at medlemslandene samarbeider. Den nasjonale regjeringen må betale for utlendinger og egne borgere og må finne løsninger på alle de praktiske problemene som følger av et slikt samarbeid. Det betyr at det er ganske normalt at medlemslandene forholder seg til europeisk lovgivning kun på et indirekte vis. Den norske stat gjør derfor ikke noe annet enn alle andre regjeringer som ønsker å opprettholde grenser for nasjonal suverenitet. I praksis sier nesten alle nasjonale myndigheter – ikke bare de norske – ja til EUs lovendringer først og fremst fordi de verdsetter de økonomiske fordelene av å delta i det indre markedet.

Men «plukk og velg»-prinsippet, som innebærer at medlemslandene selv kan bestemme seg for hvilke lovverk som er mest nyttige for deres egen nasjonale økonomiske vekst, glemmer at sosialretten alltid har vært medaljens bakside. For å delta i det indre markedet må alle regjeringer være konsekvente: Hvis varer kan reise fritt, bør mennesker også kunne få reise fritt.

Å forklare dette forholdet til egne statsborgere virker ofte å være vanskelig og noen ganger nært sagt umulig. Men det er det faktisk ikke. Det første som trengs er en politisk anerkjennelse av Europa som én økonomisk og sosial enhet, og som både i praktisk og reell forstand er en utvidelse av den nasjonale enheten. Begge deler er tilkoblet hverandre, og her kommer fagforeninger og kyndige jurister inn i spillet. Disse bør hjelpe til med å forklare den europeiske karakteren av det norske lovverket.

Mala Loth