Dommerfullmektig Hans Langeland i Ålesund drev sivil ulydighet med dommerklubbe da han i 1942 frikjente alle som var arrestert for å bære blomst i knapphullet på kong Haakon 7s 70-årsdag. Frikjennelsen av byens «blomsterdemonstranter» kunne kostet ham dyrt. Mange vil si han egentlig satte rettsorden til side. Likevel var det det rette å gjøre.

Mandag 3. august 1942 var en vakker sensommerdag i Ålesund. I vestlandsbyens hager utfoldet sensommeren seg i all sin prakt under en skyfri himmel. Ålesundskvinnen Hansine Alnes plukket røde roser i hagen for å legge på sin fars gravsted. På veien dit ble hun så betatt av sin egen bukett, forklarte hun seks uker senere i retten, at hun brøt av en rose som hun festet i knapphullet.

Den samme rosen sørget for å få Hansine arrestert samme dag – i likhet med 44 andre i byen og hundrevis over hele landet. De tyske okkupantene og NS-myndighetene oppfattet handlingene som en demonstrasjon mot dem og til fordel for den fordrevne kongen. Folk med roser ble derfor arrestert og tiltalt.

Arrestasjonene var, som aksjonen fra motstandsbevegelsens side, vel forberedt fra politiets side. Politiinspektør Knut Rød i statspolitiet hadde høynet beredskapen i Oslo og ryddet plass i fangeleiren Grini. Statspolitiet organiserte streifpatruljer på to og to mann sammen med hirden. En svensk journalist som rapporterte fra Oslo, skrev at «store styrker tysk og norsk politi var «kommandert ut for å gå til attakk mot demonstrantene, som på dette tidspunkt var blitt så mange at det faktisk var sjelden å se et menneske uten blomster i knapphullet». På kvelden kjørte tyske panserbiler i gatene i Oslo.

I Ålesund var det ingen panservogner, men politiet hadde ordre om å notere navnet på alle som protesterte med blomster etter et gitt tidspunkt på dagen. Et femtitall personer fikk bot, og 44 nektet å vedta boten. I stedet for å følge ordren fra statspolitiet i Trondheim om å sette nekterne inn, tok politimesteren ut tiltale ved Ålesund byrett.

Rett ble satt 21.–23. september 1942 med to dager til hovedforhandling. Rettens formann var fungerende byfogd dommerfullmektig Hans Langeland og to erfarne meddommere.

Dommer Langeland var 27 år gammel i 1942. Han hadde tatt sin juridiske embetseksamen i 1939 og vært fullmektig hos høyesterettsadvokat I. Haugan i Oslo før han kom til Ålesund i 1942 som dommerfullmektig.

Bæring av blomst var riktignok ikke uttrykkelig forbudt ved lov, men Reichskommissars forordning av 7. oktober 1940 satte forbud mot enhver propaganda til fordel for kongehuset eller noen av dets medlemmer i ytring, bilde, trykk eller på noe annet vis.

Det sentrale temaet i rettssaken var derfor om de som hadde pyntet seg med blomst denne dagen, forsettlig æret Håkon 7, eller om de hadde tatt på seg blomsten av andre grunner, uten tanke på at de med dette var med på å hylle kongen.

Hansine, som fortalte om hvordan hun skulle besøke sin fars grav, ble trodd av retten på sin forklaring. Hun bedyret at hennes opptreden ikke var gjort i noen som helst demonstrativ hensikt, og at hun rett som det var pyntet seg med en blomst.

Alle de 43 andre hadde lignende historier. Frikjenningene gikk på løpende bånd. Selv de som sa at de visste de gjorde noe som ville bli slått ned på, gikk fri. Inger Johanne Løndal for eksempel sa at selv om hun visste at politiet ville nekte henne å bære rosen, så var hun ikke «oppmerksom på de omstendigheter ved handlingen som gjorde den ulovlig». «Det er ikke bevist at hun kjente noe til dette, og hun kan derfor ikke felles for overtredelse av straffelovens § 350 for dette forhold», konkluderte Langeland og co.

Ikke i et eneste av de 44 tilfellene fant retten det bevist at den tiltalte hadde hatt demonstrasjon i tankene. Alle ble frifunnet.

Reaksjonen uteble ikke. Det ble opprettet sak hos statspolitiet i Oslo. 10. oktober ble de tre dommerne arrestert. To av dem brakt til Oslo og satt i Botsfengselet, den tredje slapp fordi hun hadde blitt alvorlig syk.

Langeland og hans domsmann ble fremstilt for statspolitisjef Martinsen , som truet med å sende dem til Tyskland. Martinsen spurte Langeland om han virkelig trodde at ingen av de tiltalte hadde ment å demonstrere. Til det svarte Langeland nei, men kvitterte med å spørre om Martinsen kunne si hvem av dem som hadde hatt demonstrasjonshensikt og hvem som ikke hadde. Martinsen ble svar skyldig. Langeland sa at man etter norsk prosess ikke godt bare kunne dømme en prosentandel av de tiltalte.

De to ble løslatt, men kjørt til justisminister Riisnæs, som ga dem et politisk foredrag og bebreidet Langeland for ikke å ha overlatt saken til Folkedomstolen, domstolene som NS hadde opprettet for å ta seg av politiske saker. Langeland gikk tilbake til dommergjerningen i Ålesund, men ble fjernet fra embetet i april 1943 og i stedet konstituert som sorenskriver ved Nordre Sunnmøre herredsrett ut krigen.

Saken er et av de få eksemplene på at dommere direkte trosset mot NS-regimet i Norge. Dommerfullmektig Langeland og hans domsmenn var modige dommere. De fleste dommere gjorde ingenting. Selv om bare et mindretall av dommerne hadde NS-sympatier, unngikk de fleste av dem friksjon med nazistyret. De fleste dommere rettferdiggjør sin unnfallenhet ved å si at en dommer skal holde seg til retten og dømme lojalt etter denne, og ikke bruke sin posisjon til opposisjon eller motarbeidelse av regimet. Dette sier de også når de bøyer retten for å tilpasse seg makten.

Var det rett av dommerne å dømme urett? Blant jurister er meningene sikkert delte. En dommers fremste oppgave er å dømme etter loven og å vurdere bevisene i saken etter beste skjønn. I rosesaken var det nokså opplagt at de tiltalte bar blomstene for å hylle Haakon 7, og dommerne var klar over dette. Handlingene var en demonstrasjon som sto i strid med Reichskommissars forordning om forbud mot propaganda til støtte for kongehuset.

Jussens helter

Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.

At demonstrasjonen var ulovlig og straffbar, kan sikkert diskuteres, og det er heller ikke sikkert at alle de tiltalte visste det. Dette har likevel etter vanlige strafferettslige prinsipper ikke betydning for straffbarheten. Hvis rikskommissærens forordning mot støtte til kongen var bindende for retten, måtte den anse demonstrasjonen for ulovlig. Den fungerende høyesterett hadde i en av sine første avgjørelser kommet til at norske domstoler ikke kunne prøve lovligheten av forordningene. Fra dette perspektivet var forordningene bindende for retten.

Med mindre retten anså seg ubundet av Reichskommissars forordninger, var roseaksjonen en ulovlig offentlig demonstrasjon, og slike ble rammet av straffeloven paragraf 350 som ordensforstyrrelse. De beste grunner talte nok for å legge forordningen til grunn, og retten måtte i alle fall gjøre det inntil den selv eller en annen domstol hadde erklært den uforbindtlig i et tilfelle som det foreliggende.

Dommerne var på den annen side dypt uenige i de omstendighetene som gjorde demonstrasjonen ulovlig. Hvorvidt okkupasjonsmakten kunne gjøre slike demonstrasjoner ulovlig, kunne kanskje diskuteres. Etter krigens folkerett kan en okkupant beskytte sine interesser, og den har plikt til å opprettholde lov og orden. Men den har plikt til å respektere det okkuperte landets lover så langt det er mulig. Dommerne ga seg imidlertid ikke inn på noen drøftelse av dette, og forsøkte ikke å erklære demonstrasjonene som sådan som rettmessige. I lys av dette må deres handlinger ses som en sabotasje mot den rettstilstanden som gjaldt på tidspunktet for behandlingen av saken.

I mine øyne gjorde likevel Langeland og hans domsmenn det rette. Man kan kanskje bebreide dem at de ikke konstruerte en uttrykkelig juridisk begrunnelse for at demonstrasjonene var rettmessige. Man kan forstå deres frykt for å ta en slik åpen konfrontasjon, men i lys av det som skjedde i etterkant av dommen, er det ikke sikkert at dette hadde ført til noen annen behandling av dem.

Kan man ikke si at det de gjorde egentlig var rett, juridisk sett? Å forby folk å gi uttrykk for sin sympati med kongen på en fredelig og verdig måte er så i strid med grunnprinsipper for en rettsstat at et slikt forbud ikke fortjener å bli anerkjent som rettsgyldig, vil noen kunne hevde. De rådende makthaverne var dessuten kommet til makten på en ulovlig måte, deres regime var i strid både med folkeretten og den norske grunnloven, og tyskernes forbud lå i beste fall i ytterkant av hva en okkupant kunne bestemme etter folkeretten. Alt dette er gode argumenter, men spiller det så stor rolle om vi karakteriserer dem som rettslige eller moralske argumenter? Uansett vil vi kunne si at de gjorde rett.

I dag er det ingen som risikerer noe ved å pynte seg med politiske symboler som kongeblomsten den gang var. Om man skulle pynte seg med et IS-flagg, må man vente seg oppmerksomhet fra PST. Men skulle PST gå over streken, kan man regne med domstolenes beskyttelse. Dette er ingen selvfølge. Erfaringene fra okkupasjonstiden, og også fra etterkrigstidens kalde krig, viser at dommere i Norge ikke alltid trosser makthavere som bryter med rettsstatsprinsipper. Derfor er det viktig at vi trekker frem det som skjedde i Ålesund etter 3. august 1942. Her har vi eksempel på en dommerhandling som kan inspirere. Den viser at rommet for opposisjon er større enn mange kanskje tror, selv der undertrykkelsen er brutal. Den viser også at under noen omstendigheter er det den dommeren som bryter med retten og dømmer «feil », som gjør det rette.
 

Hans Petter Graver har presentert Langeland og Kongeblomsten tidligere i Morgenbladet 28. juli 2017.