I foajeen på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum stirrer fire menn på en tv. Et sjakkbrett dukker opp på skjermen, og i det ene hjørnet, felt a1, dukker det opp et tårn bak hvits allerede oppstilte bønder. Alt er ved det normale, inntil det dukker opp nok et tårn på feltet ved siden av, b1. De fire skuler usikkert mot hverandre denne søndag ettermiddagen. Etter et lite opphold korrigeres skjermen: De to tårnene ved siden av hverandre var en teknisk feil, og en løper dukker opp på b1-feltet. De fire – Magnus Carlsen, Fabiano Caruana, Jan Nepomnjasjtsjij og Wesley So – smiler lettet til hverandre, for nå er alt som det skal. 

Eller, det er det jo strengt talt ikke. Den oppmerksomme og minimalt sjakkyndige leser vil kanskje ha bitt seg merke i at konstellasjonen med tårn og løper ved siden av hverandre er en anomali i utgangsstillingen. Vanligvis står tårnet i hjørnet, men med en springer (hest) ved siden av seg. Men sjakkens «vanligvis» gjelder ikke denne uken på Høvikodden. 

Nå spilles nemlig historiens første offisielle verdensmesterskap i såkalt «Fischer Random Chess». I likhet med «vanlig sjakk» har hvit og sort de samme 16 brikkene hver til rådighet: åtte bønder, to tårn, to springere, to løpere, én dronning og én konge, men de åtte offiserene plasseres tilfeldig på førsteraden (med noen få regler som regulerer deres utgangsposisjon), og stillingen presenteres for spillerne kort tid før partiets start. Forskjellen kan kanskje se triviell ut ved første øyekast, men sannheten er at fischersjakk er en annen gren, på grensen til en annen sport enn den klassiske øvelsen. 

Denne sjakkens avart henter navnet sitt fra den kanskje aller mest fargerike og omdiskuterte karakteren i sjakkhistorien: Bobby Fischer. Den tidvis uslåelige amerikaneren var den eneste reelle utfordreren til det overveldende sovjetiske sjakkhegemoniet på 1960- og -70-tallet, og i 1972 ble han den ellevte verdensmesteren, som den eneste vestlige mellom andre verdenskrig og Magnus Carlsens triumf i 2013.

For å forstå fischersjakk bør man også forstå dens opphavsmann. Og det er ingen tvil om at den genierklærte sjakkspilleren også var riv ruskende gal. Da han skulle forsvare VM-tittelen, denne gang mot Anatolij Karpov i 1975, ble ikke den notorisk vrange Fischer enig med forbundet om reglene for kampen, og tapte tittelen på walkover før han forsvant fra sjakkens og øvrighetens søkelys. I 1992, etter en tyve år lang ørkenvandring preget av voldsom paranoia og konspiratorisk antisemittisme (til tross for at hans mor var jødisk), skulle den gamle mesteren gjøre comeback mot Spasskij, som også var godt over middagshøyden. 

Fischersjakk

Reglene er som i vanlig sjakk, men offiserene (brikkene som ikke er bønder) plasseres tilfeldig på første- og åttenderaden. Kongen må stå mellom tårnene, slik at rokadetrekk er mulig, og løperne må stå på ulike fargede felter.

Ble oppfunnet av tidligere verdensmester Bobby Fischer, og presentert 19. juni 1996.

I fjor ble det arrangert en uoffisiell VM-kamp mellom Magnus Carlsen og den amerikanske stormesteren Hikaru Nakamura, mens årets mesterskap er offisielt og arrangeres av verdenssjakkforbundet Fide på Henie Onstad Kunstsenter.

I finalen, som spilles fra torsdag til lørdag denne uken, møter Magnus Carlsen amerikaneren Wesley So.

I mellomtiden hadde sjakken utviklet seg i et voldsomt tempo, og den nye hverdagen var enda mer teoretisk enn den Fischer dominerte tyve år tidligere. 90-tallets toppspillere hadde i større grad gjennomanalysert åpningstrekkene i nesten alle kjente varianter av alle mulige åpninger. Nå hadde den som hadde funnet en ny variasjon i trettende trekk i spansk åpning, eller i det sekstende i slavisk forsvar, et stort overtak også inn i midt- og sluttspillet. En stor del av det å være best i sjakk var blitt å nitid studere siste utvikling i sjakkvitenskapen. De rene virtuosenes tid var forbi; knallhardt arbeid var den nye vinen. 

Om man har et rent vitenskapelig syn på sjakken (i motsetning til et kunst- eller idrettsperspektiv), er denne utviklingen nærmest et fait accompli. I sin bok Sjakken eller livet postulerer internasjonal mester og russisk-professor Atle Grønn at sjakk er en mer nøyaktig vitenskap enn noen annen fordi så mange har jobbet så lenge og så utrolig dedikert med den samme hypotesen: Hvordan kan man, mest mulig effektivt, sette sin motstander sjakk matt? Det er teoretisk mulig å finne en feilfri metode for å vinne spillet, men det krever hardt arbeid og er i alle fall umulig uten datamaskiner.

Det kreative geniet Fischer – som en gang angivelig skal ha sagt at han begynte med sjakk nettopp for å slippe å jobbe – var fortvilet, men forsto at det ikke var noen vei tilbake, og at utviklingen gikk i retning av enda mer solide og utstuderte åpninger. For allerede før IBMs Deep Blue-maskin slo Garri Kasparov i 1997, sto det klart for alle at datamaskinenes enorme regnekapasitet kom til å feie menneskene av banen og endre spillet radikalt. 

Det er uvisst hvem som faktisk fant opp fischersjakk, men det var i alle fall Bobby Fischer som fikk og tok æren for det. Med 960 ulike åpningsstillinger gjøres åpningsforberedelser – sjakkens teoretiske komponent – langt på vei overflødig. Ved lanseringen i 1996 sa Fischer selv at kreativitet og talent igjen vil bli viktigere enn analyse- og hukommelsesevner med «den nye sjakken».

Resten av sitt turbulente liv brukte han hovedsakelig på én ting ved siden av å si utrolig drøye ting om jøder og 11. september-angrepene: å fremme denne radikale og nye formen for sjakk. I et intervju noen år før han døde i 2008 sa han: «Folk spør om jeg er motstander av sjakk. Nei, jeg er for sjakken – jeg prøver jo å holde den i live! Så klart er jeg bedre enn Paul Morphy. [En av sjakkens aller største legender, ubestridt best på slutten av 1850-tallet, red. anm.] Jeg sier ikke at jeg er mer talentfull enn ham, jeg kan bare mer teori. Sjakken har ikke vært et interessant spill de siste 150 årene, etter at all denne teorien kom». 

Fischer tok motstanden mot sjakketablissementet, som det meste annet i livet sitt, til det ekstreme. Han hadde dessuten sine egne grunner for å hate den moderne sjakken, men hans utgangspunkt – at det uforutsigbare menneskelige element har havnet i bakgrunnen for en stadig mer omfattende og datamaskin-drevet teoretisk orientering – er veldig mange tungvektere enig i, også regjerende verdensmester Magnus Carlsen. Og det kan hende Bobby Fischer fant motgiften.

Lørdagens finale kan vise seg å bli en slags dag null for sjakken, en retur til det den var ment å være: en rendyrket intellektuell duell, mann mot mann, hjerne mot hjerne. På lørdag får vi vite hvem som trer inn som den første i den nye kongerekken av verdensmestere: Magnus Carlsen eller amerikanske Wesley So. Vil den norske verdenseneren ta nok en tittel? It ain’t necessarily So