Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie ga få svar da hun tirsdag formiddag redegjorde for Stortinget om det hun selv karakteriserer som skandalen knyttet til at folk er blitt fengslet og ruinert på et direkte galt lovgrunnlag. Strengt tatt var det heller ikke grunn til å vente så mye mer enn en litt mer detaljert og utfyllende fremstilling av det faktiske saksforløpet de siste årene. Problemstillingene er så omfattende at det åpenbart er nødvendig med grundig gransking – ikke bare av trygdeforvaltningen, men også av norske myndigheters forvaltning av EØS-avtalen.

Trygdeskandalen ser foreløpig ut til å være et lærestykke i hvordan norske jurister og politikere har brukt det såkalte handlingsrommet i EØS-avtalen i langt større grad enn det er juridisk grunnlag for. Det er et paradoks at den vanligste anklagen mot norske byråkrater og EØS-vennlige politikere er stikk motsatt. De beskyldes for ikke å være flinke nok til å utnytte det handlingsrommet som ligger i denne avtalen som regulerer det tette samkvemmet mellom Norge og EU.

En gransking vil kunne gi mer substans til de stadige debattene om friheten innen EØS, og den vil også klargjøre at Norge fra og med 1994 er blitt vevet langt tettere inn i EU enn antatt. Eller for si det mer politisk: De som kjempet imot EØS-avtalen for et kvart århundre siden, har fått rett i at Norge ga fra seg mye mer suverenitet enn Gro Harlem Brundtland og de andre ja-politikerne innrømmet.

Den EØS-faglige delen av Nav-granskingen er neppe den som kommer til å få mest oppmerksomhet i tiden som kommer. Overskriftene kommer til å dreie seg om hvem som har skyld for det som har skjedd i de siste årene, og om hvem som skal ta ansvar på hvilken måte.

Statsråd Anniken Hauglie kan vise til at det er en kollektiv systemsvikt som ligger bak den gale lovanvendelsen over mange år, men hun vil få langt større problemer med å svare for sin egen innsats for å rydde opp. I tirsdagens redegjørelse gjorde hun det klart at «alarmen gikk» i departementet fredag 30. august. Utenfor stortingssalen bekreftet hun at hun selv ble alarmert mandagen etter. Da fikk hun vite av Nav at det var «stor risiko» for at det er flere som har fått uriktige fengselsdommen og tilbakebetalingskrav.

På tross av denne alarmerende meldingen gikk det to uker før departementet fikk i stand et møte med Nav, og enda noen dager før politidistriktene ble anmodet om å stille løpende etterforskning i bero. Det gikk enda en uke før Nav hadde et møte med Riksadvokatembetet om saken. I denne tidsperioden ble det fortsatt avsagt minst en gal dom og flere av de feilaktig dømte satt i fengsel.

Hauglie har ennå ikke gitt et godt svar på hvorfor hun lot det gå så langt tid. Det kan være at hverken hun eller hennes rådgivere i departementet tenkte på at det faktisk satt folk i fengsel, det kan være at hun ville vente til hun var helt sikker på at lovanvendelsen var feil. Da alarmen gikk, var det jo bare «stor risiko». Det spørs om det er en forklaring Stortinget vil godta.

Nav-sjefen Sigrun Vågeng har foreløpig heller ikke gitt noen gode svar på hvorfor Nav på eget initiativ ikke umiddelbart kontaktet politi og påtalemyndighet for å stanse de justismordene som var under utvikling. Offentligheten har heller ikke fått noe svar på hvorfor Nav brukte så lang tid på å erkjenne at deres regelverk rett og slett var lovstridig.

I tirsdagens redegjørelse gjøres det et viktig skille mellom alvorlige og mindre alvorlige saker. I starten trodde Nav at det bare var reglene for å gi trygd til folk som var på korte opphold i utlandet som var feil. Først i sommer fant Nav ut at reglene for langvarige opphold også var i strid med EØS-retten. Det er stort sett de som har vært lenge i utlandet, som har havnet i fengsel og som har fått de ruinerende tilbakebetalingskravene.

Nav-ledelsen kan kanskje unnskylde den lange tidsbruken med at man i første halvår i år «bare» trodde at det var i de mindre alvorlige sakene man hadde gjort feil. Stortinget vil neppe godta en slik unnskyldning. Det som skjedde i Nav i starten av dette året, var at man ble presset av Trygderetten til å ta innover seg at EUs trygdeforordning gjaldt fullt ut også i Norge. Da må man kunne forvente at juristene i Nav vurderer den forordningen i sin helhet – ikke bare det saksforholdet som Trygderetten har pekt på.

Trygderetten er av mange blitt pekt på som den ene helten i den sørgelige historien om brist i forvaltningen og rettssystemet, men det var langt fra noen helteglorie i Hauglies redegjørelse. Statsråden viste til at Trygderetten ikke på noe tidspunkt brukte sin mulighet til å sette sammen en stor rett – en slags parallell til Høyesterett i plenum – for å avklare hvilke regler som gjaldt for å ta med seg trygdeytelser til utlandet. I stedet gikk det en lang periode der rettens leder aksepterte at noen kjennelser godtok Navs uriktige lovtolkning, mens andre ikke gjorde det. Det er faktisk lett å forstå at Nav-juristene i denne perioden – frem til jul 2018 – forholdt seg ganske så passive.

Så gjenstår spørsmålene alle stiller: Hvem skal gå, og hva skjer nå med dem som er blitt straffet på feil grunnlag. Det første spørsmålet kan ikke besvares på lenge ennå. Det ser ut til å ha festet seg en praksis med at toppledere tar ansvar ved å bli sittende, mens noen ledere nedover i systemene gjerne blir flyttet på. Dersom det blir slik i denne saken også, kan det definitivt fastslås at det er den måten ansvar gjøres gjeldende på i det politiske systemet.

Når det gjelder «ofrene», er det i ferd med å utvikle seg en spesiell situasjon ved at både Frp og Sp har politikere som spiller på de oppfatningene de vet er ute blant en del folk – nemlig at de som er urettmessig dømt, likevel er «moralsk skyldige», som Sps Geir Pollestad formulerte det i en egen Facebook-oppdatering. Han viser til at mange av dem har løyet og gitt gale opplysninger til Nav, og at de med åpne øyne har brutt det de trodde var loven.

Den viktigste føringen fra myndighetene i det spørsmålet har allerede kommet fra Riksadvokaten. Han har bedt politi og påtalemyndighet om å sørge for gjenopptagelse av alle de uriktige sakene, og han har bedt om at påtalemyndigheten innstiller på frifinnelse enten folk har løyet eller ikke. Den juridiske begrunnelsen er at det nå viser seg at Nav har bedt om irrelevante opplysninger (om de oppholder seg i landet eller ikke), og at det ikke er ulovlig å lyve om noe som er irrelevant. Det kan kanskje være et moralsk spørsmål, men ikke et juridisk.

Riksadvokaten har valgt å gjøre det enkelt og å være raus. Det er en linje som politikerne antagelig vil slutte seg til når de nå skal lage et system som skal sørge for at de det er begått urett mot, faktisk blir kompensert. Så får det heller være at det blant de mange ofrene kanskje kan være noen som har svindlet staten på andre måter og som skulle ha hatt straff uansett. Såpass til raushet er på sin plass når staten har begått en så stor urett mot så mange. Det er en omkostning som følger med når man skal kompensere for det statsråden sier er en skandale.


Artikkelen er oppdatert: Morgenbladet har valgt å endre den opprinnelige formuleringen «Så får det heller være at det blant de mange ofrene kanskje kan være noen durkdrevne skurker.»