Valgvinnerne ble det rurale veipartiet Senterpartiet og det urbane anti-veipartiet De Grønne. Trolig aner vi her et frempek mot neste stortingvalg, hvor klima- og miljøpolitikken i økende grad kan fremstå på kollisjonskurs med interessene til folk som bor i distriktene. Sikkert er det i alle fall at de store styringspartiene, som tidligere klarte å inkorporere de motstridende interessene til flere samfunnsgrupper, er svekket. Tonen i klimapolitikken kan bli betydelig spissere.

Og hvorfor skulle den ikke det? Norge er dårligst i klassen til å kutte klimagasser, og tviholder på et fossilt næringsgrunnlag til tross for advarsler fra energieksperter om at det kan være like økonomisk hasardiøst som det er klimafiendtlig.

De to siste årene har dessuten avdekket at store deler av norsk opinion er i kampberedskap mot den klimapolitikken som vil få størst betydning i fremtiden – nemlig EUs. Forsøket på å bygge et felleseuropeisk elektrisitetsnett, som muliggjør innfasingen av fornybare energikilder over et så stort geografisk område at det kompenserer for vindstille eller overskyede dager i noen områder, oppfattes av mange nordmenn som en trussel mot vår suverenitet.

Mens svensk flyskam har ført til en kraftig nedtur for flytrafikken, har nordmenn ingen gode alternative reisemåter. Ettersom Norge har to av Europas mest trafikkerte innenlandsruter, vil kravet om lyntog mellom de største byene tilta i styrke. EU stiller dessuten krav om at tungtransporten i tiden som kommer må bort fra vei og over til bane – hvilket nylig fikk NRK til å formulere overskriften «Nye EU-krav kan tvinge frem Nord-Norgebanen».

Før man jubler over en potensiell forening av klima- og distriktsinteresser, bør man betenke at det nettopp gjerne er distriktsinteresser som stanser lyntog fordi et lyntog bare er et lyntog hvis det slipper å stanse i hver bygd. Distriktsrepresentantene har flertall på Stortinget – hvilket reflekteres i at Norge primært (for den saks skyld også sekundært) er en veinasjon.

Men det er neppe distrikts-Norge sin skyld at norsk jernbane er så forsømt og dysfunksjonell at den kun appellerer til spesielt interesserte, samt pendlere som ikke har noe annet valg. Mye taler faktisk for at Norge ikke er i stand til å drive en velfungerende jernbane. Hvis en Nord-Norgebane skulle bygges nå, ville den koste vanvittig mye mer enn planlagt, bli forsinket i svært mange år, og neppe driftes med den forutsigbarhet som innbyggerne og det eksportrettede næringslivet i landsdelen trenger og forventer.

Spørsmålet er om vi bør vurdere en outsourcing av jernbanen. Kanskje man kunne spørre fagmyndigheter i et land som faktisk KAN jernbane, for eksempel Sverige eller Sveits, om de kunne overta hele driften?

En ny, ansvarlig aktør ville nok peke på behov for store investeringer dersom det norske transportmønsteret faktisk skal endres. Men gitt at Norge allerede har et samferdselsbudsjett som minner om supermaktenes romprogram under den kalde krigen, har vi nok råd til det.

En slik løsning ville neppe gjøre norsk klimadebatt mindre polarisert. Men den ville sannsynliggjøre at de modige politikerne som våger å ta klimaansvar gjennom jernbanesatsing, faktisk får utrettet noe som er verdt kampen.

SIJ