Anbefalt bok

Alice Munro

Runaway

London: Vintage 2004

Det var først mens rulletekstene gikk at det gikk opp for meg at det var nødvendig å lese denne novellesamlingen av nobelprisvinneren Alice Munro. Tidligere hadde jeg ikke lest stort av henne – samlingen The Moons of Jupiter (som jeg i sin tid kjøpte fordi jeg trodde det var science fiction) og noen enkeltnoveller var alt jeg kunne komme på. Men så gikk det frem at filmen bygget på tre av Munros noveller, og da var det ikke annet å gjøre enn å skaffe seg novellesamlingen Runaway.

Pedro Almodóvars Julieta fra 2016 er en atypisk film fra den spanske regissøren. Den er lavmælt og enkel, uten burleske figurer og hyperbolske hendelser, nærmest sosialrealistisk. Handlingen er lagt til Galicia, og gjennom et typisk Munro’sk grep er fortellerteknikken retrospektiv ved at den middelaldrende Julieta introduseres først, den unge Julieta senere, og den narrative motoren er spørsmålet om hva som har skjedd – hvordan den unge klassisisten Julieta, på en togreise på vei til sin første lærerjobb, blir til den eldre, falmede, åpenbart plagede kvinnen som nå bor i Madrid.

Mellom linjene. Novellene om Juliet er en treenighet – «Chance», «Soon» og «Silence» – som inngår i en samling på åtte historier om kvinner som lengter etter friheten, eller som har prøvd den og forsøker å vende tilbake til tryggheten; som har gjort valg som kunne virke ubetydelige da de ble gjennomført, men som forplanter og forsterker seg gjennom årene som en sommerfugleffekt – eller som først lenge etterpå innser at de lot være å velge mens de hadde muligheten. Hver av novellene kunne ha vært bygget ut til en roman, men de kler den fortettede, intense novelleformen. Munros noveller er hverken plottdrevet, belærende eller moraliserende. De tar opp livets dypeste eksistensielle spørsmål, de som utspiller seg på de aller minste flatene, og som all stor litteratur har de et meningsoverskudd som peker langt ut over selve teksten; til det som står mellom linjene, til den menneskelige tilstand, til leserens egne kvaler, unnlatelsessynder og ambivalenser, selv om han skulle vise seg ikke å være en ung kvinne fra Ontario, men en middelaldrende mann fra Oslo.

Hyllands bokhylle

Thomas Hylland Eriksen har skrevet mange bøker, men lest enda flere.

Hver uke presenterer han en bok han synes flere burde få med seg på morgenbladet.no.

Bortsett fra geografien, som altså er flyttet fra British Columbia til Galicia, fra Toronto til Madrid, og en viss bruk av forstørrelsesglass og viskelær, tar Julieta få avstikkere fra forelegget, bortsett fra slutten, som er Almodóvars egen. (Alt er selvfølgelig ikke med. Møtet med den diabetiske svovelpredikanten er eksempelvis utelatt.) I novellene møter vi Juliet først på toget, der to hendelser vil forme hennes senere liv. Hun tar gode og dårlige valg – hun er uvennlig mot en mann som kort etter tar livet av seg, og møter en rekefisker som senere skal bli hennes mann; han kan peke ut stjernebildene, men hun kan fortelle mytologien bak dem. En perfekt match. Senere gjør hun en stor feil overfor datteren sin, men først oppstår forviklinger med Juliets foreldre, som lever et intellektuelt bohemliv i en søvnig, konformistisk småby i Ontario. Det er unikt og spesifikt på en slik måte at det blir universelt.

«Ingenting er enkelt». Det er ikke særlig meningsfylt å oppsummere Munros noveller. De egner seg veldig dårlig til hurtiglesning, og mange av dem har nærmest en fraktal form. Som hun selv sa i et intervju: «Tingenes kompleksitet – tingene inni tingene – virker bare så endeløs. Jeg mener, ingenting er lett, ingenting er enkelt.»

I et innledende essay til novellesamlingen skriver Jonathan Frantzen sarkastisk at Nobelkomiteen nok hadde gitt altfor mange litteraturpriser til kanadiske novelleforfattere til at Munro kunne komme i betraktning. Denne teksten er fra 2004. Munro fikk prisen i 2013, neppe takket være Frantzens intervensjon, men man vet jo aldri.