Rundt 250 000 personer i Norge har diabetes i dag. En rapport nylig publisert i Lancet anslår at 79 millioner av klodens voksne med diabetes type 2 vil ha behov for insulin innen 2030 – en økning på 20 prosent fra i dag.

Men siden produksjonen foreløpig ikke øker med samme tempo som behovet for insulin, kan verden stå ovenfor en kommende insulinmangel. Takket være vår alles kjære velferdsstat vil trolig ikke diabetiske nordmenn være blant de mest utsatte, men i USA har et galopperende prisnivå lagt verst tenkelige grunnlag for en slik kommende krise.

I 2017 døde 26-årige Alex Smith fra Minneapolis. Smith var diabetiker, og omkom etter at han hadde rasjonert insulinet han brukte daglig. Selv om han jobbet fulltid og hadde forsikring, manglet han likevel penger til medisinen som skulle holde ham i live.

Syv millioner amerikanere trenger insulin for å overleve. Teller man med alle som er i faresonen for sykdommen er tallet 100 millioner, nærmere en tredel av befolkningen. Det samme insulinet som i 1996 kostet 21 dollar, koster i dag 295 dollar. En ny rapport fra Health Care Cost Institute (HCCI) viser at prisen nær doblet seg i perioden 2012–2016.

Det samme insulinet som i 1996 kostet 21 dollar, koster i dag 295 dollar.

Utviklingen i prisnivået i USA har skapt en kultur der pasienter porsjonerer sitt insulin så den varer lenger, eller for å selge overskuddsmedisinen til andre pasienter. Konsekvensene er brutale. Flere lignende dødsfall har funnet sted. Hvordan kan det ha seg at en ung amerikansk mann i 2017 mister livet fordi han ikke har råd til medisin? En medisin som dessuten var utviklet for å kurere sykdommen som drepte ham. Og i en grusom ironi: Utviklet for å være billig og tilgjengelig.

Insulin ble oppdaget i 1921 av kanadierne Frederick Banting og Charles Best, som begge fikk Nobelprisen for oppdagelsen. Forskerne var begge leger og forsto at preparatet ville få stor betydning for verdens helse. De valgte derfor å selge patentet til sin arbeidsplass, Universitetet i Toronto, for én dollar hver, med målsetting om å hjelpe så mange mennesker som mulig. Dessverre har forskernes visjon om å sette pasientenes beste fremfor profitt, blitt snudd på hodet av en amerikansk medisinindustri som ikke har nølt med å skvise ressursene ut av sine pasienter.

Insulin er primært en billig medisin verden over. På en reportasje på ABC i desember i fjor fortalte en pasient at en ukes forbruk av medisinen som koster $140 i USA, koster $13 i Canada og $8 i Taiwan. Dette for et produkt som er identisk.

Problemet for oppfinnerne, så vel som for dagens produsenter, er at insulin er utfordrende å fremstille siden prosessen involverer levende celler og bakterier. Universitetet i Toronto valgte derfor å gi lisens for produksjonen til legemiddelselskapene. Og her gikk det galt. Amerikansk regulering av legemiddelindustrien har ingen øvre grense for pris, og tillater fornyelse av medisinske patenter så lenge det foretas endringer. Så lenge disse endringene ikke forverrer produktet, kan patentet fornyes, og denne praksisen er svært utbredt i bransjen.

Tre amerikanske selskaper besitter i dag majoriteten av patenter på insulin som tilsvarer 90 prosent av det globale markedet: Lilly, Novo nordisk & Sanofi. Medisinselskaper har mange unnskyldninger for å øke prisnivået på medisiner. Blant annet hevdes det at et høyt prisnivå lettere muliggjør for utvikling av nye og viktige medisiner. Det kan hende, men insulin ble ikke oppdaget av et moderne medisinselskap, tvert imot ble det utviklet av forskere som ga avkall på egen inntjening, nettopp for at akkurat denne medisinen skulle være billig for alle, som Alex Smith.

Insulin ble utviklet av forskere som ga avkall på egen inntjening, nettopp for at akkurat denne medisinen skulle være billig for alle.

De tre nevnte selskapene har kontroll på sitt marked, og bruker samtidig millioner på lobbyisme for å påvirke politikere. Prisene har steget så jevnt at grafene som viser utviklingen overlapper fullstendig. Der konkurranse skulle funnet sted, har det motsatte skjedd. Men kritikere som hevder dette vil risikere søksmål fra selskapenes hær av jurister. Og selv om mange av aktørene vedgår at prisveksten har vært for høy, skylder politikere, produsenter og forsikringsselskaper på hverandre. Slik fortsetter pengegaloppen, uten et lovverk som er i stand til å regulere det som på alle vis ligner et solid etablert, legalt insulinkartell.

Dette amerikanske insulinkartellet har kapret tilgangen til en medisin som er essensielt for at utallige folk skal kunne overleve. Komplett i strid med oppfinnernes intensjoner har korrumpert regulering medført denne absurde situasjonen som har en direkte kobling til Alex Smiths dødsfall.

Glem ikke at Smith hadde helseforsikring, og likevel manglet de nødvendige midlene. Nå øker også antall brukere globalt kraftig. For de rundt 30 millioner amerikanerne som mangler en slik dekning, vil en fremtidig diagnose som krever insulintilgang trolig tilsvare en dødsdom.